Blogger Template by Blogcrowds.

I dag er det en uke siden Atle Kittang døde. Han var en ener innen litteraturvitenskapen,
men møtte – som sunt er – økende faglig motstand i sine siste år. Likevel er det som om en   epoke er over i og med hans bortgang, som om en vegg er falt ut av Litteraturens Hus.

Jeg minnes ham med glede som foreleser da jeg tok litteraturvitenskap grunnfag det året Litteraturvitskapleg institutt ble grunnlagt, og senere som veileder på magistergradsstudiet. Eller som samtalepartner og intervjuobjekt etter at jeg hadde forlatt alma mater. Enten han snakket fritt eller fulgte et forelesningsmanus, var det en uvanlig klarhet og stringens som preget hans ytringer. Hans analytiske evne var imponerende, og ennå har jeg til gode å møte en klarere, mer intelligent og dybtborende teksttolker enn Atle.

Når sant skal sies, var det ikke så mange forelesninger i min studietid på UiB som gjorde uutslettelig inntrykk. De var ytterst få, men en uforglemmelig opplevelse var en dobbelttime der Atle tolket Rimbauds krevende dikt ”Le Bateau ivre”. Jeg forsto ikke da, og har vel heller ikke fullt ut forstått siden, hvordan han klarte å hente alt det ut av dette diktet som han så overbevisende la frem for oss. Straks forelesningen var over, kastet jeg meg over teksten – med Atles formuleringer i bakhodet, for å prøve å få øye på de sammenhengene og den forståelsen han hadde klargjort. Men selv ikke da klarte jeg å følge ham helt frem. Det var en tour de force jeg hadde opplevd, intet mindre.

Noen år senere, det kan vel ha vært rundt 1980, deltok jeg på et lukket seminar på Gyldendal forlag, hvor Knut Faldbakkens forfatterskap var tema. Atle var innkalt for å holde en forelesning om Uår-romanene. Faldbakken satt ved siden av meg, og et stykke ut i foredraget bøyde han seg bort til meg og hvisket: ”Står virkelig alt det der i bøkene mine?”. Jeg kunne formelig høre hvor storøyd hans undring var.

Jeg minnes også at jeg hadde fått i oppgave å holde innlegg om Rolf Jacobsen på et magistergradsseminar. Jeg slet med et par av diktene hans, fant ikke veien inn, og lurte på om jeg bare skulle droppe dem og konsentrere meg om andre av diktene hans. Så oppsøkte jeg i stedet Mesteren, la frem problemet og fikk umiddelbart den hjelpen jeg trengte. Ikke i form av ferdige analyser, men i form av åpne spørsmål: Har du tenkt ...? Men om du ser det frå ein annan vinkel? Kva med ...?

Ingen fasitsvar, men en mulig nøkkel. Slik opplevde jeg ham også som veileder til magistergraden. Jeg kunne slite med noe jeg ikke helt visste hva var. Ga jeg ham kapitlet jeg strevde med, så han umiddelbart hvor problemet lå.

Atle Kittang var ofte streng og krevende. Men det ga resultater. Og den som har lest noen av bøkene hans, vil vite at ingen var han strengere med eller krevde mer av enn – seg selv.

Har du noensinne lurt på hva som veier tyngst av et naturreservat og æren til en ustyrlig statsråd med cowboytendenser og begrenset respekt for demokratiets spilleregler? SVs Bård Vegar Solhjell har gitt oss svaret.
Vi ante hvilken vei det bar da miljøvernminister (haha!) Solhjell i vinter ikke ville overlate til rette myndighet, Direktoratet for naturforvaltning, å treffe endelig avgjørelse om traseen for kraftlinjen gjennom Bremanger.  Han ville selv behandle saken. Bare slik kunne han redde det allerede fillete skinnet til statsrådskollega Ola Borten Moe (Sp), som igjen ville sikre verdier for partifeller som absolutt ikke ønsket kraftlinjen over sin eiendom.
I slike sammenhenger er faglige vurderinger av null verdi. Her er det makten som ter seg, og det er aldri noe vakkert syn.
Når statsråden til overmål sminker liket med en argumentasjon som ikke henger på greip, kan det umulig være mange utenfor regjeringen som lurer på hva som nærer politikerforakten. En forsinkelse som Borten Moe ene og alene bærer ansvaret for, skal nå redde ham for å få det slaget i trynet han så inderlig fortjente.
Da ofrer en såkalt miljøvernminister fra et såkalt miljøparti et naturreservat – og det som måtte være igjen av troverdighet.
Kan det bli stort ynkeligere?

I helgen hadde jeg gleden av å være sammen med den fine poeten Kolbein Falkeid i Ulvik, hvor jeg hadde en samtale med ham og han leste egne dikt og fortalte litt om bakgrunnen for dem. Det ble en fin seanse for stappfullt hus i Den grøne Kafe, og publikum hadde nok holdt ut lenger om 79-åringen ville gitt dem mer av diktene sine.
Han leser så godt at det er en fryd å høre på ham. Dessuten er han en så reflektert og veltalende person at det blir en fest også å lytte til hans tanker om liv og død, meningen med livet (som heller ikke han har funnet) og de enorme dimensjonene på universet, som har opptatt ham stadig mer de siste årene.
Det er en rolig, sindig og smilende dikter som sier at han nå har oppgitt skrivingen og ikke kommer til å sende fra seg flere diktsamlinger - til stor skuffelse for de over 10.000 som har kjøpt hans Samlede dikt.
I Dag og Tid kommende fredag har jeg et intervju med ham.

Hallerakers svik

Fins det ingen nedre grense for hvor lite vi må kunne kreve at en stortingsrepresentant forstår av sin egen rolle? Høyres Øyvind Halleraker har sittet nesten 12 år på Stortinget. I løpet av den tiden har spørsmål om habilitet og rolleblanding vært diskutert hyppig og høylydt, i og utenfor politikken. Var Halleraker bortreist alle disse årene?
Nå har han beklaget og sagt at han har vært sløv. Og det venter han at vi skal tro ham på? Hvis ikke han ser det som er åpenbart for de fleste andre, må det være utsiktene til egen vinning som har blindet ham. Hvorfor rapporterte han ikke inn sine økonomiske interesser og verv, slik reglementet krever? Svaret gir seg vel selv: Da måtte han enten si dem fra seg, eller trekke seg fra transportkomiteen i Stortinget - og da ville vel vervene gått tapt, uansett.
Med et så elendig etisk skjønn, og siden han ikke kan kastes ut av nasjonalforsamlingen, må han henvises til backbenchernes bakerste sete de månedene som gjenstår av valgperioden.
At Øyvind Halleraker står på sikker plass på Hordaland Høyres liste til høstens valg, viser behovet for at publikum får anledning til å gjøre effektive strykninger på stortingsvalglistene.

Ære være Erling Borgen! Hans ryggmargsreflekser er fortsatt hundre prosent intakt. Og han nøler ikke med å si fra. Nå slår han ned på kronprinsparet, som snart skal kaste glans over "dødens industri" ved å besøke klasebombeprodusenten og krigsprofittøren Lockheed Martin.
Greit nok (egentlig: ille nok); Norge er selv en stor våpenprodusent og -eksportør. Og vi står oppe i en uforståelig og meningsløs jagerflyhandel med det amerikanske selskapet. Men skal vi holde oss med et kongehus i modernitetens tid, må vi i det minste kunne forlange at de representerer sunne holdninger vi kan samles om. Den amerikanske våpenindustrien er en del av verdens mest undertrykkende og ødeleggende militærindustrielle kompleks. Da er det vanskelig å akseptere at noen av våre fremste symbolbærere låner nasjonal legitimitet og troverdighet til en viktig del av Guantanamo-diktaturet.
Enten får kronprinsparet holde på sin humanitære profil, eller så får de ukritisk yte rojal støtte også til uverdige formål. Skal de tekkes alle, ender det i kongelig forskreving med påfølgende mageplask. Valget burde være enkelt.  

Så har idiotiet rammet Kunstmuseene i Bergen, også. Annet var vel ikke å vente, man skal jo henge med i tiden. Jeg lurer på hvilket overbetalt geni som har fått ledelsen for Kunstmuseene til å endre navn til - av alle ting - det totalt intetsigende Kode.
Begrunnelsen, ifølge direktør Erlend Høyersten, skal være at det gamle navnet skapte forvirring. Forvirringen var åpenbart ikke større enn at tyver visste akkurat hvor de skulle gå for å få med seg uvurderlig, kinesisk kunst. To ganger.
Hvis målet var å unngå forvirring, hadde det kanskje vært en idé å velge et navn som faktisk fortalte noe om hva som skjuler seg bak navnet. Men Kode 1, Kode 2 osv.? Dette er den nakne keiseren nok en gang. Vi ser det i de stadig mer meningsløse navnene - helst noe latinskklingende og uforståelig - som deler av næringslivet pynter seg med. Og som dessverre også har fått innpass i det offentlige. Hva forteller f.eks. statlige navn som Cemaq, Mesta, Entra og Secora om virksomheten disse selskapene driver?
Kode kommer i samme kategori. Og navneskiftet har en pris. Det er vel et reklamebyrå som har levert dette strålende navnet, og som vet å fakturere med greip. For dette er jo åndsarbeid på høyeste nivå. I tillegg kommer kostnadene ved å endre alt materiell, fra brevhoder til skilt.
Hvor mye mer sikkerhet kunne Kunstmuseene fått for disse pengene?
Det er bare å gratulere med nok en offentlig institusjon som ikke har klart å knekke koden.

Nå skal Oslo igjen ha resten av landet til å bekoste store byutviklingsprosjekt i hovedstaden. Denne gang i tilknytning til et vinter-OL i 2022. Det offentlige skal bidra med mer enn 20 milliarder kroner, og nå prissetter en såkalt analyse -- anslaget skal sågar være konservativt! -- folkehelseeffekten av et OL til 4,9 milliarder kroner.
Dette er ikke bare "tenk på et tall"-leken, men det reneste vrøvl -- uansett hva idrettsbyråd Ola Elvestuen påstår. Forebygging og satsing på folkehelse trengs. Ikke bare i Oslo, men over hele landet. I en slik sammenheng kan 4,9 millioner kroner faktisk gjøre en forskjell, men da må de brukes på helt andre ting enn OL-anlegg og byutvikling i Oslo.
Lillehammer-OL viste oss hvor beskjeden verdi den lovpriste etterbruken har. Og folkehelse i den sammenheng trenger vi ikke engang snakke høyt om.

Eldre innlegg