I dag er det en uke siden Atle Kittang døde. Han var en ener innen litteraturvitenskapen,
men møtte – som sunt er – økende faglig motstand i sine siste år. Likevel er det som om en epoke er over i og med hans bortgang, som om en vegg er falt ut av Litteraturens Hus.
Jeg minnes ham med glede som foreleser da jeg tok litteraturvitenskap grunnfag det året Litteraturvitskapleg institutt ble grunnlagt, og senere som veileder på magistergradsstudiet. Eller som samtalepartner og intervjuobjekt etter at jeg hadde forlatt alma mater. Enten han snakket fritt eller fulgte et forelesningsmanus, var det en uvanlig klarhet og stringens som preget hans ytringer. Hans analytiske evne var imponerende, og ennå har jeg til gode å møte en klarere, mer intelligent og dybtborende teksttolker enn Atle.
Når sant skal sies, var det ikke så mange forelesninger i min studietid på UiB som gjorde uutslettelig inntrykk. De var ytterst få, men en uforglemmelig opplevelse var en dobbelttime der Atle tolket Rimbauds krevende dikt ”Le Bateau ivre”. Jeg forsto ikke da, og har vel heller ikke fullt ut forstått siden, hvordan han klarte å hente alt det ut av dette diktet som han så overbevisende la frem for oss. Straks forelesningen var over, kastet jeg meg over teksten – med Atles formuleringer i bakhodet, for å prøve å få øye på de sammenhengene og den forståelsen han hadde klargjort. Men selv ikke da klarte jeg å følge ham helt frem. Det var en tour de force jeg hadde opplevd, intet mindre.
Noen år senere, det kan vel ha vært rundt 1980, deltok jeg på et lukket seminar på Gyldendal forlag, hvor Knut Faldbakkens forfatterskap var tema. Atle var innkalt for å holde en forelesning om Uår-romanene. Faldbakken satt ved siden av meg, og et stykke ut i foredraget bøyde han seg bort til meg og hvisket: ”Står virkelig alt det der i bøkene mine?”. Jeg kunne formelig høre hvor storøyd hans undring var.
Jeg minnes også at jeg hadde fått i oppgave å holde innlegg om Rolf Jacobsen på et magistergradsseminar. Jeg slet med et par av diktene hans, fant ikke veien inn, og lurte på om jeg bare skulle droppe dem og konsentrere meg om andre av diktene hans. Så oppsøkte jeg i stedet Mesteren, la frem problemet og fikk umiddelbart den hjelpen jeg trengte. Ikke i form av ferdige analyser, men i form av åpne spørsmål: Har du tenkt ...? Men om du ser det frå ein annan vinkel? Kva med ...?
Ingen fasitsvar, men en mulig nøkkel. Slik opplevde jeg ham også som veileder til magistergraden. Jeg kunne slite med noe jeg ikke helt visste hva var. Ga jeg ham kapitlet jeg strevde med, så han umiddelbart hvor problemet lå.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg husker også Atle Kittangs forelesninger og veiledning, både på fransk og allmenn litteratur, med glede og takknemlighet. Han hadde stor omsorg for studentene, og ingen kunne vel gi folk en så bevisst holdning til språk og litteratur som han.
Har ellers en liten anekdote som illustrerer hvor vanskelig litteraturtolkning kan være. På gymnaset hadde vi en gang besøk av Tarjei Vesaas, som jo ikke var noen ordrik mann i det muntlige. Det var derimot rektor Kjølv Egeland, som gjerne ville vite hva Vesaas mente med en bestemt passasje i en bok. Dikteren grunnet litt på dette før han svarte: "Eg tykte berre det passa så godt slik."
Hilsen Harald Maaland
Anonym sa...
8. juni 2013 kl. 13:27
Jeg har også gode minner om en gltrende foreleser fra året med Allmenn litteraturkunnskap v UiB - i 75/76. Trist at han er borte, men hyggelig å lese omtalen her. Takk for det.
Tone Rudi sa...
28. juni 2013 kl. 12:06
Jeg var med i kollokvier med Atle,
Asbjørn Aarseth og Willy Dahl tidlig på 60-tallet. Vi diskuterte særlig Hamsun, Ibsen og Sandemose.
Jeg husker Atles klare intelligens
og systematiske tilnærming til problemene. S. Bretteville Jensen var også med, kommer jeg på. Jeg
var opptatt av Wallace Stevens i den tiden.
Helge N. Nilsen. Emeritus amerikansk litteratur.
Helge N. Nilsen sa...
4. september 2013 kl. 15:34