I forbindelse med høstens stortingsvalg, skal Oslos innbyggere i en folkeavstemning få uttale seg om hvorvidt hovedstaden skal søke om å få arrangere vinter-OL i 2022. Det er utmerket at man vil konsultere befolkningen i et slikt spørsmål. Men hvorfor bare osloborgerne? Er det slik at de, og de alene, skal bekoste gildet?
Det ville i tilfelle være noe nytt. Regnskapet for Lillehammer-OL viste at statens netto utgifter, inkludert investeringer i infrastruktur, beløp seg til 8,3 milliarder 2004-kroner. Den neste festen blir neppe billigere, men ikke tror jeg at oslofolk er innstilt på å ta den børen alene. Og skal staten inn, er faktisk vi også en del av den -- selv om vi ikke alltid har følelsen av det.
Selv et barn kan klare det: lage et nyhetsinnslag der du får en kritisk røst til å "plukke ned" en suksesshistorie. Og når det dreier seg om kultur, fins det ikke et sikrere å spille kort enn Carl I. Hagen. Denne gang gjaldt det Den norske operas og operabyggets publikumssuksess. Og "svaret", fremført av Frps falmede ekko av seg selv, var at han mye heller ville brukt pengene på helse og eldreomsorg.
Overraskende nytt fra den kanten.
Hvor lavt er dagsrevyredaksjonen rede til å senke seg? De er tydeligvis inne i en god stim nå. Lurer på hvor mye tid og journalistiske ressurser de brukte på å klekke ut den vrien.
Lenge lurte jeg på hvorfor den tysk-norske spillefilmen Gnade/Nåde ikke dukket opp på norske kinoer. Den ble vist på filmfestivalen i Berlin for et år siden, og deretter rundt om i Tyskland, men altså ikke her i landet, hvor handlingen utspiller seg. Nå tror jeg at jeg vet svaret: Den er så pass dårlig at distributørene neppe kan ha stått i kø for å ta den inn.
Gnade/Nåde ble vist på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) nylig, og imponerte meg lite. Riktig nok leverer østerrikske Birgit Minichmayr nydelig spill i den kvinnelige hovedrollen, men det er ikke nok. Regissør Matthias Glasner tar opp viktige tema i filmen: skyld, kjærlighet og forsoning, men måten særlig forsoningen skjer på, står ikke helt til troende.
Verre er likevel at det går en halvtime uten at jeg aner hvor filmen vil hen. Handlingen går i korthet ut på at et tysk ektepar flytter til Hammerfest, hvor han har fått jobb på gassanlegget på Melkøya. Flyttingen er også et forsøk på å redde et skrantende ekteskap. Dramatikken oppstår da hun kjører på en ung jente i mørket, og i panikk stikker fra åstedet, uten å undersøke hva som har skjedd. Jenten dør, og dermed endres ekteparets liv radikalt. Nølende bestemmer de seg for ikke å melde fra. Når så samvittighetsnaget til slutt blir sterkere enn de klarer å bære, ender det i en forsoning som er svært dårlig forberedt og lite utviklet.
Et annet problem, sterkt medvirkende til at filmen blir altfor lang, er at fotograf Jakub Bejnarowicz, og trolig regissøren, også, synes å ha forelsket seg fullstendig i snøen og isen, fjordene og de snødekte fjellene, knirkingen av sko mot tørr, kald snø og uendelige bilturer gjennom arktiske netter med polarmørke. Vi tas sågar med på en helikoptertur, som heller ikke har noen annen hensikt enn å vise det storslagne ved den nordnorske vinternaturen. Det viktige som blir sagt om bord i helikopteret, kunne like gjerne -- og langt mer troverdig -- vært sagt inne på et kontor. Men det ville vært mindre spektakulært, naturligvis.
At tyske filmskapere finner et dramatisk, norsk vinterlandskap eksotisk, er forståelig. Vi så noe tilsvarende i kurdisk-norske Hisham Zamans nye film, Før snøen faller, hvor scener fra Istanbul med sine farger, miljøer og storslagne byggverk holdt på å forandre en del av filmen til turistreklame. Men reklamen blir ofte bedre når den ikke er så åpenbar, og fremdeles gjelder regelen om kill your darlings.
Sportsklubben Brann får ikke lov til å dope spillerne sine. I stedet tar ledelsen sikte på å dope publikum. Forståelig med tanke på lagets prestasjoner de siste sesongene. Men det gjør ikke en allerede belastet idrett til noe større forbilde for ungdommen.
Når vi vet at alkohol er Norges største helseproblem - og dertil et betydelig sosialt problem, er det et gedigent nederlag at en av landets fremste fotballklubber må selge seg ved hjelp av øl. At andre klubber gjør det eller vurderer å gjøre det, er et elendig argument og viser bare hvor lite ølhundene har å fare med. Laget spiller så dårlig at de ikke klarer å trekke nok publikum til kampene, derfor må det kompenseres med den sikreste inntektskilden av alle.
Ynkelig!
Det er utmerket at daglig leder Roald Bruun-Hanssen har opplevd "utallige kamper" med alkoholservering på europeiske baner. Men man behøver ikke engang reise ut av Norge for å se hva alkoholen har av ødeleggende virkninger.
Vi har allerede en stat som pusher pengespill for alt hva det er verdt, og sågar prøver å innbille oss at deres spill er "snille". Nå skal også det statsstøttede Idretts-Norge følge etter. Skjenkesteder med offentlig støtte er vel ikke helt hva mange skattebetalere ser for seg.
Ting som for få år siden var utenkelige, blir gradvis både akseptable og "spiselige". At stadig flere aktiviteter, det være seg idrett eller kultur, må dope økonomien på en måte som burde være dem totalt fremmed, blir et stadig større problem. Kravet om vekst synes ufravikelig, så å redusere aktivitetsnivå og ambisjoner til det man faktisk kan finansiere over driften, er visst uaktuelt.
En EU-rapport, nylig gjengitt av Paul Bjerke i Klassekampen, antyder at sju prosent av alle sykdommer har med alkohol å gjøre. 600.000 årlige dødsfall i Europa skyldes drikking, og 10.000 uskyldige menneskeliv går hvert år tapt som følge av andres kjøring i påvirket tilstand.
Hvem snakker om narkotika? Alkoholens herjinger er mye, mye verre.
Heia Brann!
Like siden han knalldebuterte med kortfilmen "Bawke" i 2005 og fulgte opp med den fine novellefilmen "Vinterland" to år senere, har det vært stilt store forventninger til at kurdisk-norske Hisham Zaman skulle lage sin første helaftens spillefilm. Nå foreligger den. "Før snøen faller" åpnet Filmfestivalen i Tromsø. Filmen, med manus av krimforfatter Kjell Ola Dahl og Zaman selv, bekrefter absolutt den unge regissørens talent, men tilfredsstiller likevel ikke de store -- kanskje altfor store? -- forventningene som er stilt til ham.
Dette er en slags road movie, men med et mye klarere -- og dystrere -- mål enn den type filmer vanligvis har. Her går turen fra irakisk Kurdistan, via Istanbul, Hellas og Berlin til Oslo. Men 18 år gamle Siyar er ikke ute etter et nytt hjemland og et bedre liv, men etter å finne og drepe sin søster, som stakk av med kjæresten fra et tvangsbryllup hjemme i landsbyen. Og siden familiefaren er død, faller det på 18-åringen å gjenopprette familiens ære.
Jakten på søsteren og kjæresten fører altså Siyar fra land til land, by til by. Historien er godt fortalt, men fremdriften kunne vært bedre. Særlig tar regissøren seg svært god tid i Istanbul, hvor han har latt seg friste så sterkt av de visuelle mulighetene byen byr på at filmen innimellom nesten får et litt turistisk preg. Det skal sies; Marius Matzow Gulbrandsens kamerabehandling er tidvis blendende, og teamet bak filmen har funnet mange særegne opptakssteder i den multikulturelle byen. Og noen av scenene derfra er fartsfylte og "eksplosive", men en del av dem hemmer fremdriften i historiefortellingen -- uten å ha noen klar eller viktig funksjon.
Filmen er profesjonelt laget, og til dels velspilt. Men hovedpersonen virker stiv og emosjonelt bundet; nærmest uttrykksmessig lammet av den svære oppgaven han er satt til å utføre. Derimot spiller den kurdiske guttejenten han treffer i Istanbul og tar med seg på den videre ferden, på et fint register av følelser og gir etterlengtet emosjonelt liv til historien. Uten hennes inntreden, ville det blitt for mye streng kulde i denne filmen -- især siden det for en publikummer er vanskelig å identifisere seg med og støtte en kar som er ute i et slikt ærend som Siyar.
Jakten ender et sted utenfor Oslo. Hva utfallet blir, skal ikke røpes her. Selv om slutten på sett og vis er varslet tidligere i filmen, kommer den litt overraskende. Jeg syns ikke den er helt overbevisende, men er åpen for at andre vurderer dette annerledes.
Uansett; Hisham Zaman bringer en ny dimensjon til norsk film; han tar oss inn i et univers og et tankesystem som fremdeles er oss fjernt og fremmed. Dessuten er det spesielt å oppleve en norsk langfilm hvor knapt et eneste norsk ord høres i løpet av de 105 minuttene historien utspiller seg.
Etter to innbrudd med tilhørende kunstran forsikrer fungerende styreleder Ruth Brudvik at sikkerheten for Kinasamlingen har vært god nok "frem til i dag". Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd hvis sikkerheten de siste årene ikke hadde vært god nok!
Så er den meningsløse debatten i gang igjen. Nå skal den "norske" kulturen defineres -- helst av kulturministeren -- og beskyttes mot utenlandsk tilsmussing. De som roper på handling er vårt mest kulturfiendtlige parti, Frp. Da kan vi vite med nokså stor sikkerhet at det ikke av omtanke for kulturen utspillet kommer.
Hvorfor sende skriftlig spørsmål til kulturministeren om hva som er norsk kultur og hvordan den kan beskyttes? Hvis Christian Tybring-Gjedde kjenner en slik mektig trang til å forsvare den rotnorske kulturen og de heilnorske verdiene, må han vel selv vite hva disse dreier seg om.
Hva er norsk kultur? Fins den?
Frps renhetsprofet Tybring-Gjedde er misfornøyd med at han ikke har fått noe fasitsvar fra kulturminister Hadia Tajik. Var det noe seksbindsverket Norsk Idehistorie viste, var det at det aller meste av tanker og ideer vi regner som våre egne, er internasjonalt långods. Slik er det trolig også med det meste av våre kulturelle praksiser. Vel kan disse med tiden ha fått en mer eller mindre "særnorsk" utforming, men det er ikke snakk om uforanderlige absolutter. Verdier, tanker og praksiser er i stadig endring, det må selv reaksjonære teologer og fanatiske "skriftlærde" innse. Og denne endringen skyldes ikke minst påvirkning utenfra, fra andre land.
Det Tybring-Gjedde synes å se for seg, er et kulturens og ideenes museum, der intet skal endres og alt skal forbli som det er. I dagens verden er en slik Festung Norwegen-tankegang helt på jordet og totalt virkelighetsfjern.
Hvis det er så viktig for Tybring-Gjedde å bevare det han synes å innbille seg er en norsk kulturell renhet, kunne han kanskje komme med forslag til hvordan vi kan svekke den amerikanske kulturimperialismen, som i flere tiår nå har fått utvanne det som måtte ha funnes av "ren" norsk kultur.
Det må være fortrøstningsfullt for Tybring-Gjedde å vite at ennå har vi noen norske særheter. Flatfylla er en av dem, og med Frps alkoholpolitikk (som populistiske Ap nå begynner å nærme seg) er nok den sikret gode vilkår i mange år fremover. Heller ikke vår særegne språkstrid står særlig utsatt til; det vil ikke minst de ihuga bokbrennerne i Unge Høyre sørge for.
Nei, Tybring-Gjedde, hvorfor ikke si det omsvøpsløst: Det er muslimsk påvirkning du og partiet ditt vil til livs.
At tyver igjen har tatt seg inn til Kinasamlingen i Permanenten og uforstyrret kunnet forsyne seg av uerstattelige kunstgjenstander, må få konsekvenser. Dette viser at de som har ansvaret for å sikre de uvurderlige kunstskattene, enten er utillatelig naive eller ikke forstår hva som skjer rundt dem.
Hvor lite har de lært av det forrige innbruddet, som også var profesjonelt utført? Spørsmålet går ikke bare til museumsdirektør Erlend Høyersten, men også til styret for Kunstmuseene i Bergen. Jeg vil jo tro at også de har vært involvert i, og opptatt av, sikringsarbeidet etter innbruddssjokket like før jul i 2010. Har hele gjengen tenkt at dette skjer ikke igjen?
Direktør Høyersten forsvarer seg mot kritikerne med at de ikke vet -- og ikke skal vite -- hvilke og hvor omfattende sikringstiltak som er satt i verk. Greit nok. Men vi ser jo resultatet, og det gir grunn god nok til å reise kritikk.
Dessuten frykter han at for strenge sikringstiltak -- og i så måte vil jeg si de har mye å gå på i Permanenten! -- vil føre til at "opplevelsen av kunsten blir forbundet med ubehag". Mulig det. Men i valget mellom ubehag og permanent fravær av kunstgjenstander, vet i hvert fall jeg hva jeg prioriterer.
For øvrig er det trolig mye som ennå kan gjøres i Permanenten før følelsen av ubehag melder seg. Men det kommer selvsagt an på viljen og evnen hos de ansvarlige. Hvis de syns dette blir for vanskelig, kan de sikkert finne andre jaktmarker å utfolde seg på.
Jeg som trodde Jens Stoltenberg var helt blottet for humor. Nå vet jeg bedre. For hva uttalte ikke statsministeren til Bergens Tidende på lille nyttårsaften: "Vi (regjeringen) ønsker at mest mulig skal bestemmes lokalt." Mannen er jo en spøkefugl!
Godt nytt år og velkommen til min nye blogg!
Her vil jeg legge ut kommentarer, refleksjoner og observasjoner om likt og ulikt, men særlig om kultur. Her vil du også kunne finne omtaler/anmeldelser av bøker, filmer og teater.