Ja-Ha?

Like siden han knalldebuterte med kortfilmen "Bawke" i 2005 og fulgte opp med den fine novellefilmen "Vinterland" to år senere, har det vært stilt store forventninger til at kurdisk-norske Hisham Zaman skulle lage sin første helaftens spillefilm. Nå foreligger den. "Før snøen faller" åpnet Filmfestivalen i Tromsø. Filmen, med manus av krimforfatter Kjell Ola Dahl og Zaman selv, bekrefter absolutt den unge regissørens talent, men tilfredsstiller likevel ikke de store -- kanskje altfor store? -- forventningene som er stilt til ham.

Dette er en slags road movie, men med et mye klarere -- og dystrere -- mål enn den type filmer vanligvis har. Her går turen fra irakisk Kurdistan, via Istanbul, Hellas og Berlin til Oslo. Men 18 år gamle Siyar er ikke ute etter et nytt hjemland og et bedre liv, men etter å finne og drepe sin søster, som stakk av med kjæresten fra et tvangsbryllup hjemme i landsbyen. Og siden familiefaren er død, faller det på 18-åringen å gjenopprette familiens ære.

Jakten på søsteren og kjæresten fører altså Siyar fra land til land, by til by. Historien er godt fortalt, men fremdriften kunne vært bedre. Særlig tar regissøren seg svært god tid i Istanbul, hvor han har latt seg friste så sterkt av de visuelle mulighetene byen byr på at filmen innimellom nesten får et litt turistisk preg. Det skal sies; Marius Matzow Gulbrandsens kamerabehandling er tidvis blendende, og teamet bak filmen har funnet mange særegne opptakssteder i den multikulturelle byen. Og noen av scenene derfra er fartsfylte og "eksplosive", men en del av dem hemmer fremdriften i historiefortellingen -- uten å ha noen klar eller viktig funksjon.

Filmen er profesjonelt laget, og til dels velspilt. Men hovedpersonen virker stiv og emosjonelt bundet; nærmest uttrykksmessig lammet av den svære oppgaven han er satt til å utføre. Derimot spiller den kurdiske guttejenten han treffer i Istanbul og tar med seg på den videre ferden, på et fint register av følelser og gir etterlengtet emosjonelt liv til historien. Uten hennes inntreden, ville det blitt for mye streng kulde i denne filmen -- især siden det for en publikummer er vanskelig å identifisere seg med og støtte en kar som er ute i et slikt ærend som Siyar.

Jakten ender et sted utenfor Oslo. Hva utfallet blir, skal ikke røpes her. Selv om slutten på sett og vis er varslet tidligere i filmen, kommer den litt overraskende. Jeg syns ikke den er helt overbevisende, men er åpen for at andre vurderer dette annerledes.

Uansett; Hisham Zaman bringer en ny dimensjon til norsk film; han tar oss inn i et univers og et tankesystem som fremdeles er oss fjernt og fremmed. Dessuten er det spesielt å oppleve en norsk langfilm hvor knapt et eneste norsk ord høres i løpet av de 105 minuttene historien utspiller seg.