Ja-Ha?

Lenge lurte jeg på hvorfor den tysk-norske spillefilmen Gnade/Nåde ikke dukket opp på norske kinoer. Den ble vist på filmfestivalen i Berlin for et år siden, og deretter rundt om i Tyskland, men altså ikke her i landet, hvor handlingen utspiller seg. Nå tror jeg at jeg vet svaret: Den er så pass dårlig at distributørene neppe kan ha stått i kø for å ta den inn.

Gnade/Nåde ble vist på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) nylig, og imponerte meg lite. Riktig nok leverer østerrikske Birgit Minichmayr nydelig spill i den kvinnelige hovedrollen, men det er ikke nok. Regissør Matthias Glasner tar opp viktige tema i filmen: skyld, kjærlighet og forsoning, men måten særlig forsoningen skjer på, står ikke helt til troende.

Verre er likevel at det går en halvtime uten at jeg aner hvor filmen vil hen. Handlingen går i korthet ut på at et tysk ektepar flytter til Hammerfest, hvor han har fått jobb på gassanlegget på Melkøya. Flyttingen er også et forsøk på å redde et skrantende ekteskap. Dramatikken oppstår da hun kjører på en ung jente i mørket, og i panikk stikker fra åstedet, uten å undersøke hva som har skjedd. Jenten dør, og dermed endres ekteparets liv radikalt. Nølende bestemmer de seg for ikke å melde fra. Når så samvittighetsnaget til slutt blir sterkere enn de klarer å bære, ender det i en forsoning som er svært dårlig forberedt og lite utviklet.

Et annet problem, sterkt medvirkende til at filmen blir altfor lang, er at fotograf Jakub Bejnarowicz, og trolig regissøren, også, synes å ha forelsket seg fullstendig i snøen og isen, fjordene og de snødekte fjellene, knirkingen av sko mot tørr, kald snø og uendelige bilturer gjennom arktiske netter med polarmørke. Vi tas sågar med på en helikoptertur, som heller ikke har noen annen hensikt enn å vise det storslagne ved den nordnorske vinternaturen. Det viktige som blir sagt om bord i helikopteret, kunne like gjerne -- og langt mer troverdig -- vært sagt inne på et kontor. Men det ville vært mindre spektakulært, naturligvis.

At tyske filmskapere finner et dramatisk, norsk vinterlandskap eksotisk, er forståelig. Vi så noe tilsvarende i kurdisk-norske Hisham Zamans nye film, Før snøen faller, hvor scener fra Istanbul med sine farger, miljøer og storslagne byggverk holdt på å forandre en del av filmen til turistreklame. Men reklamen blir ofte bedre når den ikke er så åpenbar, og fremdeles gjelder regelen om kill your darlings.