I helgen hadde jeg gleden av å være sammen med den fine poeten Kolbein Falkeid i Ulvik, hvor jeg hadde en samtale med ham og han leste egne dikt og fortalte litt om bakgrunnen for dem. Det ble en fin seanse for stappfullt hus i Den grøne Kafe, og publikum hadde nok holdt ut lenger om 79-åringen ville gitt dem mer av diktene sine.
Han leser så godt at det er en fryd å høre på ham. Dessuten er han en så reflektert og veltalende person at det blir en fest også å lytte til hans tanker om liv og død, meningen med livet (som heller ikke han har funnet) og de enorme dimensjonene på universet, som har opptatt ham stadig mer de siste årene.
Det er en rolig, sindig og smilende dikter som sier at han nå har oppgitt skrivingen og ikke kommer til å sende fra seg flere diktsamlinger - til stor skuffelse for de over 10.000 som har kjøpt hans Samlede dikt.
I Dag og Tid kommende fredag har jeg et intervju med ham.
Fins det ingen nedre grense for hvor lite vi må kunne kreve at en stortingsrepresentant forstår av sin egen rolle? Høyres Øyvind Halleraker har sittet nesten 12 år på Stortinget. I løpet av den tiden har spørsmål om habilitet og rolleblanding vært diskutert hyppig og høylydt, i og utenfor politikken. Var Halleraker bortreist alle disse årene?
Nå har han beklaget og sagt at han har vært sløv. Og det venter han at vi skal tro ham på? Hvis ikke han ser det som er åpenbart for de fleste andre, må det være utsiktene til egen vinning som har blindet ham. Hvorfor rapporterte han ikke inn sine økonomiske interesser og verv, slik reglementet krever? Svaret gir seg vel selv: Da måtte han enten si dem fra seg, eller trekke seg fra transportkomiteen i Stortinget - og da ville vel vervene gått tapt, uansett.
Med et så elendig etisk skjønn, og siden han ikke kan kastes ut av nasjonalforsamlingen, må han henvises til backbenchernes bakerste sete de månedene som gjenstår av valgperioden.
At Øyvind Halleraker står på sikker plass på Hordaland Høyres liste til høstens valg, viser behovet for at publikum får anledning til å gjøre effektive strykninger på stortingsvalglistene.
Ære være Erling Borgen! Hans ryggmargsreflekser er fortsatt hundre prosent intakt. Og han nøler ikke med å si fra. Nå slår han ned på kronprinsparet, som snart skal kaste glans over "dødens industri" ved å besøke klasebombeprodusenten og krigsprofittøren Lockheed Martin.
Greit nok (egentlig: ille nok); Norge er selv en stor våpenprodusent og -eksportør. Og vi står oppe i en uforståelig og meningsløs jagerflyhandel med det amerikanske selskapet. Men skal vi holde oss med et kongehus i modernitetens tid, må vi i det minste kunne forlange at de representerer sunne holdninger vi kan samles om. Den amerikanske våpenindustrien er en del av verdens mest undertrykkende og ødeleggende militærindustrielle kompleks. Da er det vanskelig å akseptere at noen av våre fremste symbolbærere låner nasjonal legitimitet og troverdighet til en viktig del av Guantanamo-diktaturet.
Enten får kronprinsparet holde på sin humanitære profil, eller så får de ukritisk yte rojal støtte også til uverdige formål. Skal de tekkes alle, ender det i kongelig forskreving med påfølgende mageplask. Valget burde være enkelt.
Så har idiotiet rammet Kunstmuseene i Bergen, også. Annet var vel ikke å vente, man skal jo henge med i tiden. Jeg lurer på hvilket overbetalt geni som har fått ledelsen for Kunstmuseene til å endre navn til - av alle ting - det totalt intetsigende Kode.
Begrunnelsen, ifølge direktør Erlend Høyersten, skal være at det gamle navnet skapte forvirring. Forvirringen var åpenbart ikke større enn at tyver visste akkurat hvor de skulle gå for å få med seg uvurderlig, kinesisk kunst. To ganger.
Hvis målet var å unngå forvirring, hadde det kanskje vært en idé å velge et navn som faktisk fortalte noe om hva som skjuler seg bak navnet. Men Kode 1, Kode 2 osv.? Dette er den nakne keiseren nok en gang. Vi ser det i de stadig mer meningsløse navnene - helst noe latinskklingende og uforståelig - som deler av næringslivet pynter seg med. Og som dessverre også har fått innpass i det offentlige. Hva forteller f.eks. statlige navn som Cemaq, Mesta, Entra og Secora om virksomheten disse selskapene driver?
Kode kommer i samme kategori. Og navneskiftet har en pris. Det er vel et reklamebyrå som har levert dette strålende navnet, og som vet å fakturere med greip. For dette er jo åndsarbeid på høyeste nivå. I tillegg kommer kostnadene ved å endre alt materiell, fra brevhoder til skilt.
Hvor mye mer sikkerhet kunne Kunstmuseene fått for disse pengene?
Det er bare å gratulere med nok en offentlig institusjon som ikke har klart å knekke koden.
Nå skal Oslo igjen ha resten av landet til å bekoste store byutviklingsprosjekt i hovedstaden. Denne gang i tilknytning til et vinter-OL i 2022. Det offentlige skal bidra med mer enn 20 milliarder kroner, og nå prissetter en såkalt analyse -- anslaget skal sågar være konservativt! -- folkehelseeffekten av et OL til 4,9 milliarder kroner.
Dette er ikke bare "tenk på et tall"-leken, men det reneste vrøvl -- uansett hva idrettsbyråd Ola Elvestuen påstår. Forebygging og satsing på folkehelse trengs. Ikke bare i Oslo, men over hele landet. I en slik sammenheng kan 4,9 millioner kroner faktisk gjøre en forskjell, men da må de brukes på helt andre ting enn OL-anlegg og byutvikling i Oslo.
Lillehammer-OL viste oss hvor beskjeden verdi den lovpriste etterbruken har. Og folkehelse i den sammenheng trenger vi ikke engang snakke høyt om.
Nå har jeg lært forskjellen på lokaldemokrati og lokaldiktatur i Bergen kommune. Lokaldemokrati kan inntreffe når kommunen ikke har direkte interesser i et privat planforslag. Da kan berørte parter både bli hørt og sågar nå frem med noen av innvendingene sine. Hvis kommunen, derimot, er initiativtaker til eller har direkte interesser i en reguleringsplan, trenger du som berørt part ikke gjøre deg forhåpninger om å bli tatt hensyn til. Da er det også helt i sin orden at fagetaten leverer et skryteprospekt i stedet for en saksfremstilling med både pro- og kontra-argumenter, slik forvaltningslovens §17 krever.
Her på Skansemyren vil kommunen bygge barnehage for seksti barn og lavblokker med totalt 21 boenheter. Dette har jeg blogget om et par ganger tidligere. Først hadde komite for miljø og byutvikling tenkt å bare velsigne planene på direkten, uten befaring. Men så fikk vi overtalt dem til å ta turen likevel, for vi mener dimensjonene på det man tenker seg er aldeles urimelige og overhodet ikke tar hensyn til strøkets karakter og eksisterende bebyggelse.
Typisk nok, kom komiteens medlemmer med Fløibanen, slik at de slapp å se de vanskelige trafikkforholdene og de elendige tilkomstveiene fra nord og sør. Likevel var det nok å se. Og de som ikke var mer opptatt av å kikke på klokken (komiteleder Dag Skansen, Høyre) enn på de aktuelle utbyggingsområdene, kunne fort konstatere at her var det tatt lite hensyn til beboernes ønsker og behov. Derfor foreslo da også opposisjonen at saken skulle sendes tilbake til byråden for å få utredet flytting av lavblokkene, og færre boenheter, samt redusert kapasitet på barnehagen for å hindre kraftig trafikkvekst på de håpløse veiene.
Men posisjonen hadde selvsagt sitt "oppdrag" og kjørte saken gjennom akkurat slik fagetaten hadde solgt den inn.
Min tillit til det lokale myndigheter driver med, er definitivt ikke styrket. Er det slik du vil ha det, Monica Mæland?
Jeg registrerer at Aschehoug tar på seg alt ansvar for den skandaløst dårlige oversettelsen av Zadie Smiths roman NW. Det er selvsagt edelmodig, men er oversetterne uten ansvar? Og hvis boken faktisk har vært innom forlagsapparatet med språkvask og korrektur, lurer jeg på hvor dårlig oversettelsen var da Kjell og Kari Risvik sendte den fra seg.
I begynnelsen av april går en nordisk bibliotekkonferanse av stabelen i Bergen. Av styremedlem Jannicke Røgler i Norsk Bibliotekforening ble jeg bedt om å lede en debatt om e-bøker, og sa meg villig til det. Noe senere skrev jeg en kommentar om e-bøker i Dag og Tid, hvor jeg kritiserte både nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein og Bibliotekforeningen. Dette utløste svar fra begge i påfølgende nummer av Dag og Tid.
Så fikk jeg følgende e-post fra programkomiteen for konferansen, ved Jannicke Røgler:
Det fins gode argumenter for at staten skal ta et medansvar for den kunstneriske arven etter Edvard Munch. Han er rett og slett for stor til at amatørene i Oslo kommune klarer å håndtere ham på egen hånd. De har hatt 70 år på å prøve, men resultatet er like begredelig som det er pinlig.
Når Oslo kommune nå ser ut for å kunne vinne frem overfor staten og Kulturdepartementet, illustrerer det - igjen - et sentralt poeng i den debatten som BT fortjenstfullt har levert veldokumenterte oppspill til: Når Oslo har sviktet lenge og grundig nok, må Store Far inn og redde og delvis umyndiggjøre dilettantene, som ikke ser forskjell på kunstpolitikk og byutvikling.
Carl I. Hagen bedyrer at Frp ikke har snudd i den farseaktige lokaliseringssaken. Men hvis partiet nå åpner for Lambda-prosjektet, som hittil ikke har hatt flertall i Oslo bystyre - og som Frp har vært helt avvisende til, skjer det selvsagt og utelukkende fordi noen i partiet øyner muligheten for statlig medfinansiering. Der i gården handler jo det meste om penger.
Men kanskje er det likevel ikke et politisk amatøreri vi har vært vitner til i Oslo; bare et kynisk spill for å avlure staten enda noen millioner. I det spillet er det ikke hovedstaden, men resten av landet, som er amatører.
I dag, på Ski-VMs nest siste dag, fyller NRK1 sendeskjemaet med tre timer tomprat, pjatt og preik. Det går under navnene VM-studio og Vinter-studio, og skal fylle tomrommene mellom VM-øvelsene og annen idrett. I stedet for å fylle tomrommene, forsterker denne innholdsløse munndiareen bare tomrommene og tomhetsfølelsen. Selv en sportsidiot som jeg klarer meg godt uten alt dette skvalderet.
Hvis det bare var snakk om et unntakstilfelle, skulle jeg ikke sagt noe. Men dette er regelen, under årets Ski-VM såvel som under de fleste andre store mesterskap. Denne gangen følger de sågar opp med repriser av NRKs egne sendinger sist Ski-VM ble arrangert i Val di Fiemme. Og det på rikskringkasterens hovedkanal!
Samtidig er sendeskjemaet på NRK2 også fylt til trengsel med vintersport frem til dagsrevytid. Trenger vi alt dette? Det fins noe som heter redigerte sendinger. Mye av det som går parallelt og som henvises til NRK2, kunne vært redigert ned til et passe format og sendt i pratepausene på NRK1. Så kunne vi i stedet fått flere repriser på kultur- og kunnskapsprogram på NRK2. For noe annet enn repriser tør jeg ikke håpe på.
"Om de døde skal man ikke tale vondt", sier et mer enn 2500 år gammelt, romersk ord. Men er det greit å bruke dem i markedsføringen?
På siste side i del 1 reklamerer BT hver dag for en nettsak som kommer på bt.no samme dag, og en sak som kommer i pairavisen neste dag. I dag ble det reklamert for bt.no, som lokket med at de skulle følge begravelsen til et av ofrene fra terroren i Algerie. Usmakelig, spør du meg. Riktig nok vet vi at det er en viss interesse for folk som dør, naturlig eller under dramatiske omstendigheter. Men jeg håper vi slipper å se egenannonser i BT som denne: "I morgen 27 dødsannonser!"
Når vi først snakker om de døde: I forrige uke døde Egil Hovland, vår fremste kirkemusikalske komponist i etterkrigstiden, bl.a. med 24 melodier i Norsk Salmebok og en større og mer variert produksjon av orgel- og kirkemusikk enn noen annen. Også som organist i Glemmen kirke gjennom 45 år og som mangeårig korleder har han satt tydelige spor etter seg. Hans dødsfall har ikke vært omtalt med en eneste linje i BTs papiravis.
Derimot er avisens lesere gjort kjent med et annet dødsfall som fant sted samtidig: Reg Presley, vokalisten i 1960-tallsbandet The Troggs.
Jeg har gjenvunnet noe av troen på lokaldemokratiet. Men bare litt. Og inntil videre.
Det gjelder fortsatt planene om fortetting og barnehage på Skansemyren. Komite for miljø og byutvikling var innstilt på å behandle saken uten forutgående befaring. Men etter at vi fikk fem minutter til å presentere våre innvendinger på formøtet tirsdag, besluttet komiteen to dager seinere enstemmig å utsette saken til de har fått befart området. Bravo!
Dette må jo bety at komiteen mener det er substans i våre innvendinger, selv om Abo arkitekter og fagetaten har avvist dem nærmest uten videre. Da bør denne saken også tjene som en vekker for byrådet, som ukritisk fremmet fagetatens forslag, helt uten hensyn til beboernes innsigelser, og for fagetaten, som så glatt og velvillig har overkjørt oss og kun tatt hensyn til tiltakshavers ønsker.
Se for øvrig min blogg med tittelen "Skinndemokrati".
Etter lang og grundig planlegging har TV 2, NRK Hordaland, Universitetet i Bergen, Bergens Tidende og Bergensavisen konkludert, ikke bare med at de vil gå sammen i en medieklynge, men også hvor den skal lokaliseres. Dette virker fremtidsrettet, kanskje er det også nødvendig, med tanke på de utfordringene disse mediebedriftene står foran.
Men så skulle barnet ha et navn. Da glapp det fullstendig. Hva er Media City Bergen for noe? Strakk ikke fantasien til? Må det være engelsk for å være noe, slik enhver forretning med respekt (?) for seg selv nå avvikler sale og sågar final sale?
Jeg vil anta at de mediebedriftene det her er snakk om, kommer til å ha norsk som sitt formidlingsspråk i overskuelig fremtid. Ja, selv om de skulle bli oppkjøpt av utenlandske interesser, ville det neppe komme krav om å gå over til engelsk i spaltene eller sendingene.
Hva er det som går av dere, redaktører? Ser dere ikke hvilket signal denne leflingen med popspråket sender ut? Jeg venter i spenning på neste utspill fra den mediale, bergenske bevisstløsheten!
Jeg har hatt nærkontakt med lokaldemokratiet. På Skansemyren, hvor jeg bor, er det planer om å anlegge en barnehage med plass til 60 barn og å "fortette" ved å kline inn 21 boenheter på relativt begrenset plass. Abo arkitekter har jobbet med disse planene i 4-5 år og produsert side opp og side ned med planer, uten at våre innsigelser og alternative forslag er verdiget så mye som en kommentar. Dette til tross for at området er sårbart og de trafikale forholdene allerede i dag er svært problematiske. Det politikerne skal ta stilling til, i fagetatens endelige utforming, minner mer om et salgsprospekt enn den nøytrale saksfremstillingen som forvaltningsloven krever, hvor også faktorer som taler mot planforslaget utredes grundig.
Så kommer saken til behandling i Bergen kommunes Komite for miljø og byutvikling. Vi har bedt komiteen komme på befaring, men vi nådde ikke opp, trass i at det er vanskelig å skjønne hvordan de skal treffe noen fornuftig beslutning uten å ha befart området og skaffet seg et inntrykk av forholdene.
To dager før komiteens møte, avholdes et såkalt formøte, hvor berørte parter får fattige fem minutter til å presentere sine motforestillinger, og hvor man klubbes ned hvis man går over tiden. Da jeg kom for å legge frem en kortversjon av våre innvendinger, med bønn om utsettelse slik at komiteen likevel kan komme på befaring, fikk jeg den store overraskelsen: Etter meg på talerlisten sto Abo arkitekter. Her har de lagt premissene for hele prosessen, fått presentert planene på et utall sider og glatt oversett våre innvendinger -- og så skal de forsyne meg få siste ordet hos en komite som allerede er overforet med deres ensidige argumenter!
Nå møtte ikke representanten for Abo, men uansett, det får da være måte på å kjøre frem administrasjonens drøvtygde versjon! Er dette det beste Bergen kommune makter å oppvise av lokaldemokrati?
I går ble Litteraturhuset i Bergen åpnet, til stor begeistring og entusiasme fra svært mange fremmøtte. Åpningsprogrammet for helgen er visst for lengst utsolgt. En bedre start er det knapt mulig å få.
Men på mandag begynner alvoret. Et hus som dette fyller seg ikke selv. Og nå er det ikke lenger nok med verbal velvilje. Skal huset overleve som arena for samfunnsdebatt, kulturinstitusjon og allmenn møteplass, må det jobbes. Knallhardt. Men ansvaret for fremtidig suksess kan ikke legges på den vesle staben alene. Her må vi alle trå til, møte opp, delta og bidra. Og sørge for at jungeltrommene aldri stilner.
Vi som bor i denne byen og dens omegnkommuner, har fått en enestående sjanse. Det er nå det gjelder; vi kan ikke tenke at om en stund, etter hvert osv. skal vi også ta dette tilbudet i bruk. Vi må vise vår interesse og oppslutning fra dag én. Her som ellers gjelder den kjente regelen: Det er for seint å snyte seg når nesen er borte.
Lar vi denne sjansen gå fra oss, blir det lenge til neste.
I forbindelse med høstens stortingsvalg, skal Oslos innbyggere i en folkeavstemning få uttale seg om hvorvidt hovedstaden skal søke om å få arrangere vinter-OL i 2022. Det er utmerket at man vil konsultere befolkningen i et slikt spørsmål. Men hvorfor bare osloborgerne? Er det slik at de, og de alene, skal bekoste gildet?
Det ville i tilfelle være noe nytt. Regnskapet for Lillehammer-OL viste at statens netto utgifter, inkludert investeringer i infrastruktur, beløp seg til 8,3 milliarder 2004-kroner. Den neste festen blir neppe billigere, men ikke tror jeg at oslofolk er innstilt på å ta den børen alene. Og skal staten inn, er faktisk vi også en del av den -- selv om vi ikke alltid har følelsen av det.
Selv et barn kan klare det: lage et nyhetsinnslag der du får en kritisk røst til å "plukke ned" en suksesshistorie. Og når det dreier seg om kultur, fins det ikke et sikrere å spille kort enn Carl I. Hagen. Denne gang gjaldt det Den norske operas og operabyggets publikumssuksess. Og "svaret", fremført av Frps falmede ekko av seg selv, var at han mye heller ville brukt pengene på helse og eldreomsorg.
Overraskende nytt fra den kanten.
Hvor lavt er dagsrevyredaksjonen rede til å senke seg? De er tydeligvis inne i en god stim nå. Lurer på hvor mye tid og journalistiske ressurser de brukte på å klekke ut den vrien.
Lenge lurte jeg på hvorfor den tysk-norske spillefilmen Gnade/Nåde ikke dukket opp på norske kinoer. Den ble vist på filmfestivalen i Berlin for et år siden, og deretter rundt om i Tyskland, men altså ikke her i landet, hvor handlingen utspiller seg. Nå tror jeg at jeg vet svaret: Den er så pass dårlig at distributørene neppe kan ha stått i kø for å ta den inn.
Gnade/Nåde ble vist på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) nylig, og imponerte meg lite. Riktig nok leverer østerrikske Birgit Minichmayr nydelig spill i den kvinnelige hovedrollen, men det er ikke nok. Regissør Matthias Glasner tar opp viktige tema i filmen: skyld, kjærlighet og forsoning, men måten særlig forsoningen skjer på, står ikke helt til troende.
Verre er likevel at det går en halvtime uten at jeg aner hvor filmen vil hen. Handlingen går i korthet ut på at et tysk ektepar flytter til Hammerfest, hvor han har fått jobb på gassanlegget på Melkøya. Flyttingen er også et forsøk på å redde et skrantende ekteskap. Dramatikken oppstår da hun kjører på en ung jente i mørket, og i panikk stikker fra åstedet, uten å undersøke hva som har skjedd. Jenten dør, og dermed endres ekteparets liv radikalt. Nølende bestemmer de seg for ikke å melde fra. Når så samvittighetsnaget til slutt blir sterkere enn de klarer å bære, ender det i en forsoning som er svært dårlig forberedt og lite utviklet.
Et annet problem, sterkt medvirkende til at filmen blir altfor lang, er at fotograf Jakub Bejnarowicz, og trolig regissøren, også, synes å ha forelsket seg fullstendig i snøen og isen, fjordene og de snødekte fjellene, knirkingen av sko mot tørr, kald snø og uendelige bilturer gjennom arktiske netter med polarmørke. Vi tas sågar med på en helikoptertur, som heller ikke har noen annen hensikt enn å vise det storslagne ved den nordnorske vinternaturen. Det viktige som blir sagt om bord i helikopteret, kunne like gjerne -- og langt mer troverdig -- vært sagt inne på et kontor. Men det ville vært mindre spektakulært, naturligvis.
At tyske filmskapere finner et dramatisk, norsk vinterlandskap eksotisk, er forståelig. Vi så noe tilsvarende i kurdisk-norske Hisham Zamans nye film, Før snøen faller, hvor scener fra Istanbul med sine farger, miljøer og storslagne byggverk holdt på å forandre en del av filmen til turistreklame. Men reklamen blir ofte bedre når den ikke er så åpenbar, og fremdeles gjelder regelen om kill your darlings.
Sportsklubben Brann får ikke lov til å dope spillerne sine. I stedet tar ledelsen sikte på å dope publikum. Forståelig med tanke på lagets prestasjoner de siste sesongene. Men det gjør ikke en allerede belastet idrett til noe større forbilde for ungdommen.
Når vi vet at alkohol er Norges største helseproblem - og dertil et betydelig sosialt problem, er det et gedigent nederlag at en av landets fremste fotballklubber må selge seg ved hjelp av øl. At andre klubber gjør det eller vurderer å gjøre det, er et elendig argument og viser bare hvor lite ølhundene har å fare med. Laget spiller så dårlig at de ikke klarer å trekke nok publikum til kampene, derfor må det kompenseres med den sikreste inntektskilden av alle.
Ynkelig!
Det er utmerket at daglig leder Roald Bruun-Hanssen har opplevd "utallige kamper" med alkoholservering på europeiske baner. Men man behøver ikke engang reise ut av Norge for å se hva alkoholen har av ødeleggende virkninger.
Vi har allerede en stat som pusher pengespill for alt hva det er verdt, og sågar prøver å innbille oss at deres spill er "snille". Nå skal også det statsstøttede Idretts-Norge følge etter. Skjenkesteder med offentlig støtte er vel ikke helt hva mange skattebetalere ser for seg.
Ting som for få år siden var utenkelige, blir gradvis både akseptable og "spiselige". At stadig flere aktiviteter, det være seg idrett eller kultur, må dope økonomien på en måte som burde være dem totalt fremmed, blir et stadig større problem. Kravet om vekst synes ufravikelig, så å redusere aktivitetsnivå og ambisjoner til det man faktisk kan finansiere over driften, er visst uaktuelt.
En EU-rapport, nylig gjengitt av Paul Bjerke i Klassekampen, antyder at sju prosent av alle sykdommer har med alkohol å gjøre. 600.000 årlige dødsfall i Europa skyldes drikking, og 10.000 uskyldige menneskeliv går hvert år tapt som følge av andres kjøring i påvirket tilstand.
Hvem snakker om narkotika? Alkoholens herjinger er mye, mye verre.
Heia Brann!
Like siden han knalldebuterte med kortfilmen "Bawke" i 2005 og fulgte opp med den fine novellefilmen "Vinterland" to år senere, har det vært stilt store forventninger til at kurdisk-norske Hisham Zaman skulle lage sin første helaftens spillefilm. Nå foreligger den. "Før snøen faller" åpnet Filmfestivalen i Tromsø. Filmen, med manus av krimforfatter Kjell Ola Dahl og Zaman selv, bekrefter absolutt den unge regissørens talent, men tilfredsstiller likevel ikke de store -- kanskje altfor store? -- forventningene som er stilt til ham.
Dette er en slags road movie, men med et mye klarere -- og dystrere -- mål enn den type filmer vanligvis har. Her går turen fra irakisk Kurdistan, via Istanbul, Hellas og Berlin til Oslo. Men 18 år gamle Siyar er ikke ute etter et nytt hjemland og et bedre liv, men etter å finne og drepe sin søster, som stakk av med kjæresten fra et tvangsbryllup hjemme i landsbyen. Og siden familiefaren er død, faller det på 18-åringen å gjenopprette familiens ære.
Jakten på søsteren og kjæresten fører altså Siyar fra land til land, by til by. Historien er godt fortalt, men fremdriften kunne vært bedre. Særlig tar regissøren seg svært god tid i Istanbul, hvor han har latt seg friste så sterkt av de visuelle mulighetene byen byr på at filmen innimellom nesten får et litt turistisk preg. Det skal sies; Marius Matzow Gulbrandsens kamerabehandling er tidvis blendende, og teamet bak filmen har funnet mange særegne opptakssteder i den multikulturelle byen. Og noen av scenene derfra er fartsfylte og "eksplosive", men en del av dem hemmer fremdriften i historiefortellingen -- uten å ha noen klar eller viktig funksjon.
Filmen er profesjonelt laget, og til dels velspilt. Men hovedpersonen virker stiv og emosjonelt bundet; nærmest uttrykksmessig lammet av den svære oppgaven han er satt til å utføre. Derimot spiller den kurdiske guttejenten han treffer i Istanbul og tar med seg på den videre ferden, på et fint register av følelser og gir etterlengtet emosjonelt liv til historien. Uten hennes inntreden, ville det blitt for mye streng kulde i denne filmen -- især siden det for en publikummer er vanskelig å identifisere seg med og støtte en kar som er ute i et slikt ærend som Siyar.
Jakten ender et sted utenfor Oslo. Hva utfallet blir, skal ikke røpes her. Selv om slutten på sett og vis er varslet tidligere i filmen, kommer den litt overraskende. Jeg syns ikke den er helt overbevisende, men er åpen for at andre vurderer dette annerledes.
Uansett; Hisham Zaman bringer en ny dimensjon til norsk film; han tar oss inn i et univers og et tankesystem som fremdeles er oss fjernt og fremmed. Dessuten er det spesielt å oppleve en norsk langfilm hvor knapt et eneste norsk ord høres i løpet av de 105 minuttene historien utspiller seg.
Etter to innbrudd med tilhørende kunstran forsikrer fungerende styreleder Ruth Brudvik at sikkerheten for Kinasamlingen har vært god nok "frem til i dag". Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd hvis sikkerheten de siste årene ikke hadde vært god nok!
Så er den meningsløse debatten i gang igjen. Nå skal den "norske" kulturen defineres -- helst av kulturministeren -- og beskyttes mot utenlandsk tilsmussing. De som roper på handling er vårt mest kulturfiendtlige parti, Frp. Da kan vi vite med nokså stor sikkerhet at det ikke av omtanke for kulturen utspillet kommer.
Hvorfor sende skriftlig spørsmål til kulturministeren om hva som er norsk kultur og hvordan den kan beskyttes? Hvis Christian Tybring-Gjedde kjenner en slik mektig trang til å forsvare den rotnorske kulturen og de heilnorske verdiene, må han vel selv vite hva disse dreier seg om.
Hva er norsk kultur? Fins den?
Frps renhetsprofet Tybring-Gjedde er misfornøyd med at han ikke har fått noe fasitsvar fra kulturminister Hadia Tajik. Var det noe seksbindsverket Norsk Idehistorie viste, var det at det aller meste av tanker og ideer vi regner som våre egne, er internasjonalt långods. Slik er det trolig også med det meste av våre kulturelle praksiser. Vel kan disse med tiden ha fått en mer eller mindre "særnorsk" utforming, men det er ikke snakk om uforanderlige absolutter. Verdier, tanker og praksiser er i stadig endring, det må selv reaksjonære teologer og fanatiske "skriftlærde" innse. Og denne endringen skyldes ikke minst påvirkning utenfra, fra andre land.
Det Tybring-Gjedde synes å se for seg, er et kulturens og ideenes museum, der intet skal endres og alt skal forbli som det er. I dagens verden er en slik Festung Norwegen-tankegang helt på jordet og totalt virkelighetsfjern.
Hvis det er så viktig for Tybring-Gjedde å bevare det han synes å innbille seg er en norsk kulturell renhet, kunne han kanskje komme med forslag til hvordan vi kan svekke den amerikanske kulturimperialismen, som i flere tiår nå har fått utvanne det som måtte ha funnes av "ren" norsk kultur.
Det må være fortrøstningsfullt for Tybring-Gjedde å vite at ennå har vi noen norske særheter. Flatfylla er en av dem, og med Frps alkoholpolitikk (som populistiske Ap nå begynner å nærme seg) er nok den sikret gode vilkår i mange år fremover. Heller ikke vår særegne språkstrid står særlig utsatt til; det vil ikke minst de ihuga bokbrennerne i Unge Høyre sørge for.
Nei, Tybring-Gjedde, hvorfor ikke si det omsvøpsløst: Det er muslimsk påvirkning du og partiet ditt vil til livs.
At tyver igjen har tatt seg inn til Kinasamlingen i Permanenten og uforstyrret kunnet forsyne seg av uerstattelige kunstgjenstander, må få konsekvenser. Dette viser at de som har ansvaret for å sikre de uvurderlige kunstskattene, enten er utillatelig naive eller ikke forstår hva som skjer rundt dem.
Hvor lite har de lært av det forrige innbruddet, som også var profesjonelt utført? Spørsmålet går ikke bare til museumsdirektør Erlend Høyersten, men også til styret for Kunstmuseene i Bergen. Jeg vil jo tro at også de har vært involvert i, og opptatt av, sikringsarbeidet etter innbruddssjokket like før jul i 2010. Har hele gjengen tenkt at dette skjer ikke igjen?
Direktør Høyersten forsvarer seg mot kritikerne med at de ikke vet -- og ikke skal vite -- hvilke og hvor omfattende sikringstiltak som er satt i verk. Greit nok. Men vi ser jo resultatet, og det gir grunn god nok til å reise kritikk.
Dessuten frykter han at for strenge sikringstiltak -- og i så måte vil jeg si de har mye å gå på i Permanenten! -- vil føre til at "opplevelsen av kunsten blir forbundet med ubehag". Mulig det. Men i valget mellom ubehag og permanent fravær av kunstgjenstander, vet i hvert fall jeg hva jeg prioriterer.
For øvrig er det trolig mye som ennå kan gjøres i Permanenten før følelsen av ubehag melder seg. Men det kommer selvsagt an på viljen og evnen hos de ansvarlige. Hvis de syns dette blir for vanskelig, kan de sikkert finne andre jaktmarker å utfolde seg på.
Jeg som trodde Jens Stoltenberg var helt blottet for humor. Nå vet jeg bedre. For hva uttalte ikke statsministeren til Bergens Tidende på lille nyttårsaften: "Vi (regjeringen) ønsker at mest mulig skal bestemmes lokalt." Mannen er jo en spøkefugl!
Godt nytt år og velkommen til min nye blogg!
Her vil jeg legge ut kommentarer, refleksjoner og observasjoner om likt og ulikt, men særlig om kultur. Her vil du også kunne finne omtaler/anmeldelser av bøker, filmer og teater.